Henrik Ibsens skrifter

Hegel skrev så ifølge brevkonsept av 4. mars 1869 til Ibsen og varslet at han så snart manuskriptet var mottatt, umiddelbart ville sende boken til trykking og «paa sedv. Maade lade Korrekturlæsningen besørge her». Deretter vil han ordne med oversendelse til «de 3 Theateres Directioner» slik at stykket kunne oppføres i de skandinaviske hovedstedene i begynnelsen av høstsesongen 1869. Dersom boktrykkeren skulle ha vansker med å la satsen stå, for å utsette produksjonen av det resterende opplaget, ville Hegel anbefale å trykke det hele straks, «naar jeg kun indestaaer for, at der ikke kommer flere Ex ud end de 3 til Direct. og 1 til Dem Selv». En slik ordning bekreftes ifølge brevkonsept 16. mars, der Hegel sier at «Oplaget trykkes strax og bliver liggende hos Bogtrykkeren». Men det oppstod problemer med produksjonen, fordi trykkeriet hadde størstedelen av satsen stående i et annet verk. I slutten av mai var seks ark av Ibsens bok rentrykt, mens seks ark forelå i korrektur. I løpet av de neste åtte dagene håper Hegel at også de resterende arkene vil kunne trykkes, slik at boken kan være ferdig produsert «i de første Dage af Juni». Såfremt stykket blir antatt av «de tre Theaterdirectioner», foreslår Hegel at Ibsen forlanger oppførelse innen utgangen av september samme år. I så fall vil boken kunne sendes i handelen i første halvdel av oktober (jf. brevkonsept 21. mai 1869; alle de omtalte konseptene i KBK NKS 3742, 4°, II).

Det endte likevel med at boken kom ut før teateroppsetningene. Skuespillet var antatt av teatrene i Kristiania og Stockholm, der premierene ikke kunne skje i september, men først i henholdsvis oktober og november 1869. I brev til sin forlegger skriver derfor Ibsen 22. september: «Bogen kan for mit Vedkommende gjerne bringes i Handelen naarsomhelst» (dvs. før teateroppførelsene).

De unges Forbund utkom i begynnelsen av oktober 1869. Det ordinære opplaget var på 2000 eksemplarer. I tillegg ble det trykt 100 eksemplarer på vanlig papir og tolv eksemplarer på papir av bedre kvalitet (forlagsregnskapets betegnelse: «Extra fint Pap.»). Ibsens honorar var 48 riksdaler arket. Boken var på 14 ark, og hans honorar for første opplag ble dermed 672 riksdaler. Forfatteren mottok selv to frieksemplarer, og det ble sendt ut 45 anmeldereksemplarer. Forlaget averterte boken i Fædrelandet, Aftenbladet, Dagbladet, Adresseavisen og Berlingske Tidende (KBK Gyldendals arkiv A7).

Salget gikk strykende, og det ble i løpet av noen uker nødvendig med et nytt opplag. Denne gang ble boken (annen utgave) trykt i 1500 eksemplarer pluss 75 frieksemplarer. Ibsens honorar var nå 36 riksdaler arket, og arktallet var 14; altså totalt 504 riksdaler. Det ble distribuert 22 anmeldereksemplarer og ett frieksemplar til forfatteren. Tredje utgave utkom i 1874 med 1250 eksemplarer, 50 anmeldereksemplarer og 6 eksemplarer på ekstra fint papir. Ibsens honorar var nå 30 riksdaler arket. Forlaget beregnet denne gang omfanget til 14 ⅜ ark, slik at honoraret totalt ble 431,25 riksdaler. I 1880 utkom fjerde utgave med 1250 eksemplarer og 40 anmeldereksemplarer. Honorarer ble nå beregnet i ny myntsort og var kr 62,50 pr. ark (for i alt 14 ½ ark), det vil si kr 906,25. I 1883 ble det behov for en femte utgave, som utkom med 1250 eksemplarer pluss 40 anmeldereksemplarer. Også denne gang regnet forlaget 14 ½ ark, slik at honoraret kr 62,50 pr. ark på ny gav Ibsen en utbetaling på kr 906,25. En sjette utgave utkom i 1895, med et opplag på 1500 eksemplarer pluss 75 frieksemplarer. Honoraret lød på kr 80 pr. ark. Denne gang beregnet forlaget 14 ark, som altså utgjorde kr 1120 (KBK Gyldendals arkiv A7).

Noe av det som skapte sterkest debatt i Norge, var oppfatningen av at Ibsen hadde benyttet levende modeller for sine personskildringer. Aasmund Olavsson Vinje kommenterte modelljakten kort og konsist: Ibsens kollega Bjørnstjerne Bjørnson var en av dem som følte seg truffet. I et dikt han skrev til sin politiske meningsfelle Johan Sverdrup i november 1869, trykt i Norsk Folkeblad nr. 47 samme år, henspiller Bjørnson på at Ibsens nye stykke hadde preg av personangrep (om Bjørnsons og andres reaksjoner, se for øvrig kommentar til brev til Frederik Hegel 14. desember 1869): Resepsjonen bar preg av klare politiske holdninger. Den konservative avisen Morgenbladet bragte 17. oktober en sterkt rosende anmeldelse av stykket: «Digteren staar paa et fremskredet liberalt Standpunkt, saaledes som dette indtages af den store besindige og oplyste Del af vor Nation.» Den anonyme anmelderen mener prinsipielt at det må være dikterens plikt å belyse, vekke og foredle folkets liv, enten det skjer positivt eller negativt, uten at poesien dermed trer i politikkens tjeneste. Når Ibsen opptrer «paa den politiske Morals [Vegne]», kaster han et gjennomtrengende lys over samtidens slapphet og karakterløshet. Nåtidsforhold lar seg selvsagt også behandle tragisk, «men fremfor Alt er der en Rigdom af Spirer, hvoraf Komedien, den gamle gode Komedie, kan gjenoplives i en ny Skikkelse». Ved sin komiske fremstilling av slike emner har Ibsen gitt dramagenren nytt liv. Også de tekniske sidene ved skuespillet roses; dialogen er energisk og poengtert, vittig og lekende, og stykket blir spådd stor scenelykke. Den eneste mangelen i stykket er «at den rene og ædle Livsanskuelse har en saa lidet aktiv Rolle» (Anonym 1869c).

Det liberale Aftenbladet (16. oktober) var langt mer kritisk og kalte stykket et «ensidigt Partistandpunkt sat ud i Digt». Kristian Elster skrev her blant annet: Aa.O. Vinje hadde ingenting imot satiren i stykket, men brukte største del av sin omtale til å ta avstand fra den utbredte oppfatning at rollefigurene var tegnet etter bestemte levende modeller. Rendyrkede dårer finnes ikke i det virkelige liv, derfor må dikteren kombinere trekk fra flere ulike modeller i én og samme dramaperson. Her «er ingen einstak Mann likefram afskildrad, men dei ero samsette af ‹Studier› fraa den og den» (Vinje 1970–73, b. 3, 326).

Jonas Lie var norsk korrespondent for den danske publikasjonen For Idé og Virkelighed, der han under tittelen «Fra Norge» behandlet kulturelle og politiske forhold. 1869-årgangen av bladet inneholdt en lang omtale av De unges Forbund, der Lie oppfatter stykket som «et Slag mod vor Opposition og en Del af dens Mænd». Stykket fremstiller urettmessig de norske samfunnsforholdene som rå og udannede. Lie finner heller ingen forsonende personkarakteristikker, noe han venter seg i en komedie (Lie 1869).

En av de mest negative vurderingene av stykket formidlet den liberale norske avisen Dagbladet. I en anonym anmeldelse 20. oktober er hovedinnvendingen at skuespillet mangler idealitet. Dette er «kun […] et ubetydeligt Arbeide» (Anonym 1869e). Ibsens poetiske kraft er nemlig på villspor: «Humor er Ibsen endnu ikke i Besiddelse af.» Ekte humor forutsetter et rolig, avslappet forhold til idealet. Men her møter vi en rekke rå og brutale individer med smålige og lave formål; de trer ikke i noe forhold til en høyere idealitet og savner derfor dramatisk berettigelse. Anmelderen finner «overordentlig lidet Poesi i Stykket» og oppfatter det som urolig og uharmonisk. Både stoffvalg og utførelse er uheldig. Personskildringen er ikke «plastisk» (dvs. rik og sammensatt) nok. Intrigen er utformet som et velsmurt maskineri, men inntrykket blir altfor tørt og lite lidenskapelig. Det er også en estetisk feil at de tre første aktene lett oppfattes som et psykologisk portrett av Stensgaard, mens de to siste aktene utvikles i retning av det «farsemæssige». Stykket «ender som en rigtig Farce med Frieri til tre Personer paa en Gang». Dagbladet ser likevel ikke satiren som rettet mot bestemte personer eller grupperinger. Stensgaard er nok en utartet versjon av «det liberale Parti», men ingen ekte representant for den liberale retning. I stedet angriper Ibsen «Tidens Mangel paa Lidenskab, Mangel paa sand Personlighed […] og denne Polemik er rettet mod det Subjektive». Spesielt for Ibsens satire er at den ikke kan brukes som våpen av noen, uten at det samtidig rammer dem selv: En måned senere bragte Dagbladet en ny, anonym omtale. Det heter nå, på bakgrunn av den mellomliggende debatten om stykket, at Morgenbladet og de konservative har trukket Ibsen og hans skuespill ned «i Døgnets Smaalighed», noe han burde vært forskånet for. Det er en naiv misforståelse å oppfatte stykket som personangrep, og man gjør Ibsen urett ved en slik privat bruk av teksten. All oppstanden har gjort det vanskelig å se kvalitetene i stykket. Ibsens diktning står på det nåværende stadium under «det Ophøiedes Ideal», og idealets brytning med det idéløse samfunn er hans viktigste inspirasjonskilde. Likevel glipper det for ham når han vil skrive et lystspill om dette. Det skyldes at han mangler en humor med røtter i «en vis godmodig Opfatning af Livet [men] hvor Lystspillet kræver godmodigt Lune, der har han Bitterhed og Parodi». Anmelderen beklager at Selma ikke er gitt større plass i stykket, for gjennom henne er «der ført et Slag mod Tidsalderen, værdigt Ibsens foregaaende Arbeider» (Anonym 1869d).

En interessant og fyldig anmeldelse av stykket gikk over to numre av Stavanger Amtstidende (nr. 182 og 183). Den var publisert anonymt, men skrevet av Chr. Dons, som hevdet at stykket slett ikke manglet idealisme, men at denne var av et annet slag enn både de konservative og de mer liberale hadde vært i stand til å innse. Dons’ artikler ble gjenopptrykt i Morgenbladet 17. og 18. november og supplert med en avsluttende bemerkning 8. desember. Dons hevder at satiren er både berettiget og behersket (Dons 1869b). Han ser ingen feil i at stykket har en negativ tendens, det skyldes bare at dikteren har «stillet sin Gave til det samfundsrefsende Arbeides Tjeneste». En komisk dikter har rett til å male med bred pensel: «Den Hylekonsert, som Stykket har fremkaldt i Teatret og i Pressen, beviser bedst, hvor skarpt Digteren har sigtet, og hvor føleligt han har truffet.» I fortsettelsen av artikkelen heter det at Ibsen har anlagt « den realistiske Digtnings Synspunkt» og på denne måten vist sitt slektskap med forgjengere som Holberg, Molière og Shakespeare. Komedien får dermed en annen slags idealitet enn den som forfektes av de svermeriske idealister. Dons finner også plass til en avvisning av Georg Brandes’ idealistisk pregede vurderinger i Illustreret Tidende (gjengitt nedenfor): «Det er heller ikke retfærdigt [at sige] at i Ibsens Arbeide er ‹Det gode Lune› ‹bundet›; det er kun begrænset ved Anlæggets ironiske Finhed, men just indenfor denne Begrænsning virker det med forøget Kraft» (Dons 1869b). I den avsluttende kommentaren i Morgenbladet fastslår Dons at Ibsens senere arbeider har en dypere betydning enn den rent estetiske, fordi de «frembærer en Livsbetragtning, som, skjærpet ved Tidsforholdenes Beskaffenhed, har virket som et rensende Tordenveir i vort Samfundslivs trykkende, umoralske Atmosfære» (1869a).

Et skarpt tilsvar kom fra Kristian Elster i Aftenbladet 2. desember. Han hadde oppfattet Dons’ avvisning av den negative kritikken som et angrep på sin egen tidligere anmeldelse i Aftenbladet (jf. ovenfor) og fremholder at satirisk diktning må kunne stilles for den samme estetiske domstol som all annen litteratur. Elster kritiserer Dons for å se stykkets tendens som noe verdifullt. Selv mener han at tendens og realisme er uforenlige: «Tendents er det […] naar der […] er digtet i polemisk Ilske, i lidenskabelig Overdrivelse» (sitert etter Elster 1981, 62).

Georg Brandes skrev om De unges Forbund under signaturen «Gg.» i Illustreret Tidende 10. oktober 1869 (gjengitt i det norske Morgenbladet 20. oktober). I utgangspunktet sidestilles Ibsen med andre av tidens «forbittrede Aander», blant dem Byron og Kierkegaard, som har det til felles at de reagerer på urett og kval med fornyet motstand. De er for sanne til å gå på akkord med omgivelsene og havner dermed i en strid med og mot alt og alle. Dette har også preget mottagelsen av Ibsens nye skuespill. Brandes går langt i anerkjennelse av stykkets tekniske og realistiske mesterskap. Han mener at ethvert Ibsen-drama betyr et fremskritt i forhold til de foregående, og når også De unges Forbund markerer en ny erobring, skyldes det i rent teknisk forstand stykkets faste og tette karaktertegning og personskildringens virkelighetspreg. Her finnes ingen tilskuerreplikker, ingen forfatterreplikker og ingen monologer – det siste er i Brandes’ øyne «et rent Konststykke». Ibsen er en lystspilldikter som kan «gribe de Laster, der staae i Blomst [her har han] naaet det Væsentligste». Men ifølge Brandes trettes vi av stymperen Stensgaard, han er bare en simpel kjeltring, det virker ikke som om noe dypere og mer betydelig er gått til grunne i ham. Hans tre frierier fremstår bare som utslag av dumhet og tåpelighet, ikke som en farlig intrigants feilberegninger. Brandes’ vurderinger er beslektet med de synspunkter han hadde anlagt på det komiske i sin bok fra året i forveien (jf. Bakgrunn ovenfor): Ibsens drama uttrykker intet olympisk lune som eventuelt kunne bøte på vår antipati mot en person som Stensgaard. I mangel av sann humor finner man følgelig heller ingen egentlig estetisk skjønnhet i stykket. Kvinneprofilene mangler på det nærmeste. Også det er en innvending fra Brandes’ side. Bare Selma har en viss betydning, men hun står utenfor den egentlige handlingen. Brandes beklager det, for Selma er «en ny Skikkelse og der lod sig skrive et helt Drama om hendes Forhold til Familien» (Brandes 1869).

Anmelderen «x.y.» i den danske avisen Fædrelandet mener at De unges Forbund ikke innfrir de forventninger man kunne ha til Ibsen etter Kjærlighedens Komedie, Brand og Peer Gynt. Den sterke satiren er utelukkende bitter og uten forsoning, «det Befriende mangler». Selmas skikkelse er bare et bimotiv som ikke er tilstrekkelig integrert i handlingen, skjønt dette motivet «kunde blevet af stor Betydning […] og lagt Lys og Glæde over det Hele». Stensgaard virker sann og interessant, men det skjer ingen utvikling hos ham. Han er nærmest «en Pjalt, men aldrig en ligefrem Kjæltring». Den personskildring kritikeren roser mest, er fremstillingen av Aslaksen, som gir «et stærkt Indtryk af Sandhed» (x.y. 1869).

Erik Bøgh anmeldte stykket i Folkets Avis 20. oktober 1869 og Fædrelandet nr. 264, 1869 (jf. kommentar til brev til Frederik Hegel 14. desember 1869).

Den konservative kritikeren Carl David af Wirsén publiserte en analyse av stykket i Svensk litteraturtidskrift. Han ser satire og poesi som uforenlige, med mindre satiren oppløses i harmløs komikk eller en humor som kan overblikke motsigelsene. Fordi dette skuespillets satiriske fremstilling ikke ender i en slik harmonisering, hører ikke De unges Forbund hjemme «i den sköna konstens sfär» (Wirsén 1869). Tross slike mangler har Wirsén funnet stykket fengslende. Det skyldes den bevegede handlingen, den livlige og gnistrende gode dialogen, en ypperlig scenografi og slående bruk av effekter. Stykket kunne vært et tegn på Ibsens vekst som dramatiker, hadde det bare ikke vært for at oppløsningen av intrigen er unaturlig og mangler avrunding og forsoning. Artikkelen avsluttes med ønsket om at Ibsen i fremtiden «må […] gifva oss harmoni, må han veta att försona de bröst, dem han så väl vet att skaka» (Wirsén 1869).

Anmelderen i Ny illustrerad tidning er overrasket over forskjellen mellom idealismen i Brand og satiren og realismen i dette nye skuespillet. Arbeidet er bittert – ingen av personene påkaller leserens sympati og «Knappt en enda undgår satirens gissel». Dette må opplagt ha vært forfatterens hensikt og fortjener i så fall ros. Dialogen er elegant, skarp og naturlig, og karakterskildringen er mesterlig, skjønt det er uvisst hvordan man skal oppfatte eller fortolke en del av personene. Ifølge anmelderen er det en teknisk svakhet at stykket fra og med vendepunktet i tredje akt endrer karakter og utvikler seg fra sededrama til intrigestykke « la Sardou», for så med femte akt å ende som ren satire (Anonym 1869a).

I Nordisk tidskrift för politik, ekonomi och litteratur ble stykket hedrende omtalt av Carl Rosenberg (under signaturen «C.R.»). Han ser stykket som uttrykk for «en ny retning: den realistiske gengivelse af nutidslivet» (Rosenberg 1869). Han tar avstand fra spesifikke innvendinger hos andre anmeldere, især det at Stensgaard skal være fortegnet, og at stykket skal mangle poesi og frigjørende humor. Ibsen skildrer en falsk folkevenn og hans dype og store dårskaper. Når andre kritikere mener at dette skjer med harme og derfor ikke er ekte komisk, tar de feil. Det må ifølge Rosenberg ligge harme i avsløringene, på grunn av situasjonens alvor. Stensgaard er hverken en demonisk karakter eller en uskyldig narr, han er farlig fordi han er «en af de virkelig egennyttige narre» som kombinerer sin egennytte med lysten til å delta i alt det som samtiden idealiserer. «Den egennyttige nar, der lefler med det store og ædle for dermed at pynte sig og skaffe sig fordele, ender med at bære sig ad som en gemen skurk – dette er stykkets moral, og den er kun altfor sand.» Ibsen har ikke veket tilbake fra å skildre slike ytterligheter. Ibsen selv skriver til Hegel 14. desember 1869: